Gode hjelpere..

Naa har vi blitt litt bedre kjent med Atefeh som er vaar "nanny". Hun har vaert her to hele dager naa og hun er kjempeflink med Frida. Alma nekter selvsagt stort sett aa faa hjelp av henne, men det gjoer ikke noe siden Alma snart skal begynne i barnehagen og det er Frida Atefeh stort sett skal vaere sammen med. Jeg tenkte foer vi reiste at det sikkert hadde vaert greit med litt hjelp til Frida. Mest fordi at det er ganske vanskelig aa ha henne med seg rundt paa aktiviteter her, saa om jeg skal faa trent og handlet litt saa trenger jeg hjelp. Men, jeg hadde nok ikke sett for meg at hun skulle vaere her hver dag, hele dagene! Hun er utrolig hyggelig og soet altsaa, men det litt uvant aa maatte "aktivisere" andre voksne. Baade i gaar og i dag sendte jeg henne hjem kl 14. Foerste dagen virket det som hun ble litt lei seg og trodde at jeg var misfornoeyd med henne. Jeg tror jeg klarte aa forklare henne at vi er veldig fornoeyd og at ungene liker henne veldig godt, men at jeg gjerne ville ha litt tid alene sammen med ungene.. Som dere sikkert skjoenner saa snakker hun ikke saa veldig godt engelsk, men vi forstaar hverandre litt bedre for hver dag.

I tillegg til Atefeh har vi en vaskemann som heter Medi (tror jeg). Han er ogsaa her hver dag. Han er veldig flink og jeg har vel aldri bodd i et saa rent og ryddig hus. Jeg skjoenner faktisk ikke helt at det er en fulltidsjobb aa holde dette huset, men han styrer paa med sitt dagen lang. Faktisk saa hadde vi ikke behoevd saa mange skift med klaer, fordi dagen etter at klaerne er lagt til vask saa ligger de nystroekne og rene paa rommet vaart igjen.

Dere skjoenner sikkert at dette er en litt surrealistisk og rar tilvaerelse, men jeg maa innroemme at det er litt deilig ogsaa aa kunne bruke tiden min paa ungene og ikke paa aa rydde og vaske. Men, det er litt vanskelig aa finne en god maate aa fungere sammen paa. Jeg vil jo gjerne at de ogsaa skal ha det bra her. Skal jeg for eksempel invitere de med naar vi spiser lunch? I dag drakk vi i hvert fall te sammen Atefeh og jeg, og hun takket etterhvert ogsaa ja til litt frukt. De synes som de fleste iranere alltid takker nei et par ganger minst foer de tilsutt sier ja. Men, da er det vanskelig aa vite om de sier ja for aa vaere hyggelige med meg eller om de faktisk hadde lyst paa te..

Ellers kommer gartneren ogsaa innom stort sett hver dag, men han snakker ikke engelsk og jeg har ikke faatt hilst paa han.