"Kasra kan nok fikse"

Vi har kjoept Wii. Det er for de som ikke driver saa mye med denslags et dataspill. I kveld da Malin skulle vise Alma hvordan man kunne spille bowling paa Wii, ble Alma lang i masken da alle kjeglene falt ned paa skjermen og saa sier hun: "Kasra kan nok fikse"! Det sier ganske mye om baade Kasra og livet her nede. Dersom vi trenger hjelp til noe kan vi alltids ringe Kasra :o)

I gaar var vi altsaa ute for aa kjoepe Wii. Kasra kjoerte oss til "computer land" der de hadde alt av elektroniske dingser som en kan oenske seg. (Malin kikket veldig paa en Ipad..) Vi tok det som en familietur, men det ble ikke saa harmonisk og hyggelig som vi hadde haapet paa. For det foerste var Frida veldig troett og vi hadde ikke med vogn eller noe annet som hun kunne sove i, og hun fikk ikke til aa sove paa fanget mitt. Jeg gikk derfor aa bar paa en sutrete Frida mens Sebastian og Malin var inne for aa se paa dette spillet da. Jeg antok at da vi hadde bestemt oss for aa kjoepe saa var det bare aa betale og reise hjem, men den gang ei.. Foerst var det mange runder med hva slags tilbehoer en maatte ha (vi endte opp med utstyr slik at to kan spille sammen og en slags matte som vi faktisk kan trene paa samt spille diverse spill), deretter skulle det forhandles pris. Ogsaa her spiller vaar venn Kasra en viktig rolle. Han ringer rundt til diverse butikker for aa sjekke og pruting paa denne maaten er visst slik ting foregaar i denne delen av verden. Jeg holder meg langt borte fra denslags. Etterhvert ble de visst enige om en grei pris, men vi hadde jo ikke saa mye penger med oss i kontanter, og som tidligere nevt er det kun kontanter som gjelder her. Kasra stiller igjen opp med sitt kort (det fins faktisk en type kort som iranere kan ha, men det er ikke vanlig kredittkort). Siden de smaa begynte aa bli passe slitne gikk han for aa hente bilen mens Sebastian fikk kortet og koden hans. Da Sebastian sto klar for aa betale viser det seg at kortterminalen kun viser iranske tall, som vi ikke skjoenner noe av.. Det ble vanskelig for ham aa slaa koden, men heldigvis skjoente mannen i butikken dette og disket opp med en terminal med "vanlige" tall paa - og dermed ble vi etter mye styr eiere av Wii :o)

Ja, og saa maa jeg ogsaa fortelle at mens vi ventet paa at Sebastian skulle kjoepe spillet satt vi paa en benk utenfor butikken. Veldig mange kommer bort og lurer paa hvor vi kommer fra og kommenterer spesielt Alma og hennes lyse haar. Det kom ogsaa en ung kvinne bort. Hun var veldig hyggelig og ga sjokolade til jentene og var svaert interessert i aa hoere hvor vi kom fra og hvor lenge vi skulle vaere i Tehran etc. Hun var veldig kontaktsoekende og ville gjerne vise meg byen og ba meg ringe henne en dag jeg hadde tid. Det endte med at jeg ga henne mitt nummer ogsaa. Da vi kom hjem fikk jeg en melding om at hun kunne ta fri fra jobben neste dag og vise meg et palass i naerheten. Det passet jo ikke da jeg har fullt opp med innkjoering i skole og barnehage, saa jeg svarte ikke med det samme. Da jeg fortalte Sebastian om dette litt senere ble han noe skeptisk og vi begynte aa diskutere om det var lurt i det hele tatt aa svare paa meldingen. Kasra mente ogsaa at jeg kanskje ikke burde gjoere det for han mente at det ikke var vanlig aa gi ut nummeret sitt til fremmede paa kjoepesenter.. Fryktelig vanskelig aa vite! Sannsynligvis er hun bare veldig hyggelig og interessert i aa bli kjent med mennesker fra andre land, men siden det er en liten tvil der saa lar jeg vaere aa ta kontakt. Synd, for hun virket veldig hyggelig!